Håvard Johnsrud ønsket velkommen og ga ordet til Lars Skonnord, som orienterte litt om de norske skogfinnenes liv. Turen var lagt opp og administrert på en utmerket måte av Kai Nordseth.
Etter en tur på ca 2 1/2 time ankom vi Finnetunet på Svullrya i Grue kommune
Finnene som bosatte seg i dette området, kom opprinnelig fra midtre og indre del av Finnland. Urolige i tider i hjemlandet gjorde at de så seg om etter nye områder for bosetting. Svenskene styrte Finnland og var stadig på farten gjennom landet på erobringstokter innover i Russland. De første finnene som satte kursen vestover startet omkring 1580.
Barskogbeltet gjennom Solør og Finnskogen strekker seg fra fjella i Telemark og til Ural. Dette forklarer skogfinnenes livsmønster. De hadde en velutviklet måte å utnytte ressursene på. De dyrket rug og nepe i aska etter skogen de felte. Dette ble kalt svedjebruk. Den 10-15 cm tykke askelaget ga gode vekstvilkår Rugen var toårig og ble sådd ved St.Hanstider og høstet i august 2. året.
Til Norge begynte de første finnene å komme omkring 1620. Finnemanntallet av 1680 viser at det var finner i omkring 40 kommuner i 7 fylker på Østlandet.
Det var stein og sand i grunnen der finnene slo seg ned så etaberingen ble ikke særlig konfliktfyllt.
Da trelast ble viktig, endret dette seg raskt, og Finnene ble pålagt ulike forordninger som bl.a. gikk ut på at de måtte innordne seg i det norske samfunn. Svedjebruk ble forbudt da store skogsområder ble brent ned. Noen steder ble svedjebruk praktisert helt opp til 1900.
Ankomst Finnetunet museum på Svullrya
I Kongsvinger kom Birger Nesholen og han skulle vise seg å være en meget kunnskapsrik person som fulgte oss rundt på Finnskogen. Han fortalte litt om topografien og istiden som hadde formet landskapet. Han var leid inn som guide for å "lose" oss igjennom turen på Finnskogen.
Her er vi inne i røykstuen på museumet hvor Birger forteller om hvordan denne ovnen fungerer
Røykovnen var et viktig element i huset. Den var bygget av stein og utgjorde en stor steinblikk. Når det ble fyrt opp i den og de regulerte med ventilasjon, ble røyken liggende på et bestemt nivå i huset. 97% av varmen gikk til oppvarming av rommet. Siste røykstua på Finnskogen var i bruk i 1870-80 årene.
Det hendt folk ble syke av røyken og mange barn omkom. Men røyken hadde også sine positive sider: Bl.a. var det lite utøy og alvorlige sykdommer. Røykovnen holdt innvendig temperatur på + ca 17 C på kalde vinterdager. De bakte også brød i disse ovnene.
Badstua var også et viktig element for skogfinnene. De var mindre hus med en stor røykovn.
På en finneplass kunne det ofte være relativt store beboelseshus. Dette fordi det var store familier og flere familier i ett hus.
Et av høydepunktene på turen var middag på Mullikalla – ved Røgden - med stekt flesk og motti.
Like ved var det reist et minnesmerke over de familier som i sin tid flyttet inn i Finnskogområdet. Det var risset inn i alt 431 familienavn på dette minnesmerket.
Noen valgte også en kjent meny bestående av flesk, rotmos og poteter
Vi var også innom det kjente fenomet "korset" på Røyden. Dette korset ble første gang registrert i begynnelsen av 1800 tallet. Det markerte korset kommer kanskje ikke helt frem i dette bildet, men fra andre vinkler så man helt klart at det ikke vokste noe i selve korset på bakken.
De gamle vikingene hadde også satt spor etter seg. Kongsættene som bl.a. Halvdtan Svarte tilhørte kom fra Sverige og Solørtraktene.
Mye av vår tids tettbebyggelse har sin opprinnelse i jernbanen – Solørbanen, som kom i 1893.
Finnene hadde en rik sang og fortellertradisjon (mest kjent er Kallevalla) De var kristne, med innslag av russisk-ortodoks lære, men de hadde ingen kirker der de bodde.
Tilbake i Kongsvinger sa vi farvel til vår utmerkede guide og resten av turen hjem ble vi sittende med hver våre refleksjoner omkring en svært så vellykket dag.
Ole Bjøralt
|
